Om å aldri gi opp

Medaljen på bildet er et viktig symbol for meg. Ikke fordi jeg bryr meg om trofeer, men fordi den er beviset på hva man kan få til om man aldri gir opp. Medaljen fikk jeg i april 2021, da jeg gjennomførte min aller første halvmaraton. Bare noen måneder tidligere tvilte jeg på om det var «forsvarlig» og gjennomførbart. Men jeg ga meg ikke. Og nå henger medaljen stolt på knaggen sin, som varig bevis.

For fem år siden trodde jeg at jeg aldri mer ville være i stand til å trene, og knapt nok gå turer. Kroppen verket fra topp til tå, fra innerst til ytterst, det var en gjennomtrengende og vemmelig opplevelse. Energinivået var tilsvarende elendig, og jeg ble sykmeldt. Jeg hadde testet positivt på en systemisk bindevevssykdom, og ventet på endelig utredning på Haukeland sykehus. Men i mellomtiden la jeg drastisk om kostholdet, og ble kvitt inflammasjonene som herjet i hele kroppen. Etter hvert tikket også energinivået gradvis oppover, selv om det var et lengre lerret å bleke. Diagnosen fikk jeg aldri, symptomene var borte. Legen hadde ingen forklaring, men jeg visste. Jeg var i ferd med å bli min egen lege, leste meg opp, brukte mat som medisin. Jeg kom meg tilbake i full jobb.

Trening som medisin

Med en utfordrende jobb som krevde mye, opplevde jeg som regel at energien var brukt opp når arbeidsdagen var omme. Jeg har jo barn og familie som også skal følges opp. Så jeg startet å løpe helt i det små for et par år siden, i et forsøk på å få opp overskuddet et par hakk. Det var to steg frem og ett tilbake, men målet var å aldri gi opp, heller ikke når det gjaldt trening.

Så kom korona-epidemien og hjemmekontor-tilværelse. For mitt vedkommende ble det nærmest en «gavepakke», selv om jeg stadig savner kollegene mine. Ikke bare opplevde jeg å få en bedre balanse mellom jobb og familieliv – mindre tidsklemme på hjemmebane, mindre stress og jag, og mer overskudd. Med hjemmekontor «oppdaget» jeg hvor enkelt det er å komme seg ut i lunsjen for å trene og gå turer. Vi har fint turområde rett utenfor stuedøra, så jeg har ingen unnskyldning for ikke å komme meg ut. Det var bare å få krympet dørstokkmila.

Dessuten har jeg innprentet meg selv med at det ikke finnes dårlig vær… Her i vest må man bare venne seg til at luftfuktigheten er høy til tider – og det finnes gode klær for slikt! På de dagene hvor jeg har bestemt meg for å trene, kler jeg meg likeså godt i treningstøy om morgenen, og er klar for en økt når det er lunsjtid (lunsjen spiser jeg etterpå).

Og ikke minst har treningsøktene og turene blitt et nødvendig avbrekk i en særlig stillesittende og monoton arbeidstilværelse. Den stive nakken, den vonde ryggen, og den plagsomme hodepinen er så godt som borte. Nå som jeg omsider er så godt i gang med å trene, har jeg til hensikt å holde det ved like. Fremfor å se på treningen som et ork, ser jeg den som en nødvendig investering i egen helse.

Just do it

Som en kollega en gang sa; «Tenk på trening slik du gjør med tannpuss, det er ikke alltid så gøy, men det må bare gjøres». Just do it. Det har vært slagordet mitt en stund nå.

Om du ikke har et typisk turområde rett ved der du bor, så går det helt fint å trene og gå tur i bynære strøk også. Før koronatiden kom, hvis jeg var på jobbreise, så hadde jeg med treningstøy og brukte de muligheter jeg fant. Jeg har hatt løpeturer gatelangs i Oslo – på Karl Johan, rundt slottet, rundt Operaen… Har du en bakke eller en trapp i nærheten, kan du få til en fantastisk god og effektiv intervalløkt. Det er mye som funker med litt vilje og positiv innstilling.

Husk bare å starte i det små, særlig om du ikke har trent på lenge. Begynn med å gå, vær tålmodig, og øk innsatsen gradvis og over tid. Alle store reiser har en gang startet med det første steget…

Mat er medisin

Som millioner av mennesker med autoimmun sykdom verden over har erfart, har også jeg sett hvordan kostholdet utgjør selve grunnstammen for å ta vare på helsen så godt som mulig. Det er klart vi mennesker er forskjellige. Det som funker for noen, funker kanskje ikke like godt for andre. Noen tåler å spise litt av enkelte matvarer, mens andre må holde seg fullstendig unna. Mye avhenger av den enkeltes tarmflora, og den er like unik som fingeravtrykket vårt.

Uansett; omlag 70% av immunforsvaret sitter i tarmene våre. Hvis du har en autoimmun sykdom eller tilstand, vil inflammasjoner (betennelser) i en eller annen forstand, og med stor sannsynlighet, være en vesentlig del av utfordringen. Da gjelder det å spise matvarer som i minst mulig grad trigger nettopp betennelser.

Spis så mye ren, naturlig og næringsrik mat som mulig. Råvarer som i minst mulig grad er prosessert, og som i mest mulig grad er slik de kommer fra moder jord (alternativt fra havet da). Mengder av grønnsaker, bær, noe frukt, naturelle eller tørristede nøtter, rent kjøtt, fisk og sjømat, egg, honning, extra virgin oljer, urter, krydder… Det er fritt frem å sjekke oppskriftene på bloggen, der finner du masse inspirasjon!

Mat-verstinger

Gluten er en versting ved autoimmune tilstander, og det finnes mye forskning som understøtter dette. Her er en fin artikkel i Huffington Post om gluten og autoimmunitet. Tro ikke at såkalte glutenfrie produkter er saliggjørende. Butikk-kjøpte glutenfrie melblandinger og -produkter inneholder ofte mye stivelse (og lite næring), som heller ikke gjør mye godt for tarmfloraen. Også havre kan være problematisk, selv om den i utgangspunktet er glutenfri. Havre inneholder proteiner som minner om gluten, og kan få immunforsvaret til å reagere på lignende måter.

Melkeprodukter skaper også krøll for mange med autoimmun tilstand, og da er det ofte melkeproteinet som er årsaken. I så fall nytter det ikke med laktosefrie melkeprodukter heller.

Sukker fôrer de dårlige tarmbakteriene, og inntaket bør begrenses så mye som mulig. Bruk heller andre, naturlige råvarer dersom du trenger søtning. Honning, lønnesirup og kokosblomstsukker er gode alternativer. Jeg bruker mye dadler i mine oppskrifter, særlig i smoothies, men også i bakst (sjekk linken for oppskrifter). Da får du også med viktige næringsstoffer. Rårørsukker kan brukes der du ikke har andre alternativer, da får du i det minste med deg hele bestanddelen av sukkeret.

Én matvare som mange kanskje ikke tenker på som betennelsesfremmende, er raffinerte vegetabilske oljer. Slike oljer er kraftig prosessert, og det er lite igjen av de velgjørende fettsyrene som finnes i de opprinnelige råvarene. Du finner dem i ferdigprodukter, snacks, sauser, margarin, og friterte produkter. «Laget med solsikkeolje», kan du så fint lese på emballasjen. Det høres unektelig naturlig og sunt ut, ikke sant? Med stor sannsynlighet er også den oljen raffinert, og slett ikke så helsefremmende som man skulle tro. Til steking kan du bruke en rimelig extra virgin olivenolje, det går helt fint så lenge du modererer temperaturen.

Det krever sin kvinne – eller mann

Det er klart det er krevende å følge et så strengt kosthold. På hjemmebane går det på skinner nå, jeg har så gode og innarbeidede rutiner for å lage ren og næringsrik mat som kroppen tåler. Men det er klart det krever ekstra innsats, tid og energi, selv for meg som har holdt på konsekvent i fem år. Det hender jeg blir lei, skulle ønske jeg bare kunne skjære meg en vanlig brødskive og slenge ost og hva jeg vil på. Men jeg vet konsekvensene.

Ute på spisesteder og på reise er det verre. Da har jeg i realiteten liten kontroll på hva maten virkelig inneholder. Det rekker ikke å se på menyen og senke skuldrene, bare fordi det står «glutenfri» og «melkefri». Det har hendt at jeg har blitt dårlig etter restaurantbesøk, fordi det handler om mer enn bare melk og gluten. I egen hjemby har vi våre «faste» restauranter hvor jeg trygt kan spise uten å bli slått ut etterpå. Asiatisk og sushirestauranter pleier å være trygge valg, jeg tåler godt ris heldigvis. På reiser må det desto mer planlegging til, for å oppsummere kort og greit. I Norge er det heldigvis ganske enkelt å finne hoteller med god og variert frokostbuffet, og all maten er allergimerket, da er det null problem å selv velge den «trygge» og næringsrike maten.

Kostholdet er så avgjørende for å holde meg frisk, at jeg i realiteten ikke ser meg tilbake. Og de små øyeblikkene innimellom hvor jeg blir litt lei (les: drittlei!), har etter hvert blitt unntakene som bekrefter regelen. Måten hver og en velger å se og takle dette på, er og blir et personlig valg som ingen andre kan gjøre for en. Mitt eneste alternativ er å aldri gi opp.

Stressmestring, og balansen mellom aktivitet og hvile

Vel så viktig som aktivitet og trening, er det å sørge for nok søvn og resitusjon. Og ikke minst er det viktig med tilstrekkelig stressmestring. For mange med autoimmune tilstander er stress en negativ faktor som kan forverre tilstanden.

Hvis du har en stressende hverdag, så gjør hva du kan for å motvirke dette. Enten ved å begrense eksponeringen mot stressende situasjoner, eller å jobbe med å kunne håndtere dem bedre. Sett av tid til å ta vare på deg selv, lukke øynene, puste godt inn og ut. Om det så bare er fem eller ti minutter. Jobb for å bli din egen bestevenn, tenk gode tanker om deg selv, snakk fint om deg selv, slik du ville gjort med en nær og god venn. Gode tanker avler gode følelser, vær glad i deg selv. Øv deg på å praktisere mindfulness og meditasjon, og takknemlighet for det du har og det som er. Bruk naturen, bruk sansene, vær til stede her og nå, verdsett øyeblikkene, smil til dem du passerer på din vei selv om du ikke kjenner dem.

Sørg for å pleie relasjoner med folk som vil deg vel, som ser deg, anerkjenner deg, og verdsetter deg. Kanskje bør du, om enn for en periode, redusere kontakten med dem som trekker deg ned, som kanskje endog kritiserer deg, og ikke ser din verdi. Dessverre finnes dem, overalt, folk som drenerer energien din, og de kan også stå deg relativt nær… Blod er ikke alltid tykkere enn vann, og venner er den familien du selv velger deg. Og noen ganger må du velge venner med omhu, og kanskje også stokke om på hvem du velger å ha nærmest. Dessverre og heldigvis.

Kroppen jobber for deg!

Og husk at kroppen din – faktisk – jobber hardt for å holde deg så frisk som mulig. Selv om det kanskje ikke føles slik. Når du har vondter og plager, er det kroppens måte å si ifra om at noe ikke er som det skal. Hver eneste dag, hvert eneste sekund jobber cellene for å reparere deg innvendig.

Så gi kroppen de beste forutsetninger for å gjøre denne jobben. Gi den det drivstoffet den trenger, i form av næringsrik, naturlig og variert mat. Gi den det aktivitetsnivået den trenger, i form av mosjon og trening. Gi den restitusjonen og søvnen den trenger, for å være klar for en ny dag. Gi den de rette relasjonene og impulsene, den rette omtanken og kjærligheten, for en bedre dag i morgen.

Jobben er det bare vi selv som kan gjøre. Du og jeg. Det viktigste av alt er å aldri gi opp.